Store jenter bæsjer seg ikke ut!

Hør her. Er du en sart sjel så er ikke dette noe for deg. Nå er du advart. 

 

Min far døde i fjor av tarmkreft. Dette har gjort at min mors lege anbefalte alle oss barna å tests oss for å utelukke at vi ikke hadde noe på gang. For de som kjenner til denne typen undersøkelser er videre forklaring unødvendig. For dere andre: be aware. For å finne ut av tarmens tilstand benytter man coloskopi som da går ut på at man kjører en slange inn i endetarmen. På enden av denne slangen sitter et kamera som filmer innsiden av tarmene. For å i det hele tatt kunne filme noe som helst der inne må tarmen være tømt. Og det er også her moroa begynner.

 (bilde lånt fra kreftregisteret.no)


Jeg fikk et langt skriv om hva jeg kunne og ikke kunne spise uka før undersøkelsen. Grovt brød og frøholdige frukter som bringebær, blåbær og melon skulle unngås. Dette gikk litt i glemmeboka for min del, og jeg klarte til og med å bre et tjukt lag med blåbærsyltetøy (som jeg forøvrig sjelden spiser) på pannekaka dagen før renselsen. Saken var nemlig den at dagen før undersøkelsen og på undersøkelsesdagen kunne jeg ikke spise noenting og jeg skulle da altså også ta avføringsmiddel. Det å ikke spise noe gikk kjempefint for jeg kunne drikke klare væsker, så jeg levde et døgn på eplejuice og buljong. Knall!

Etter første pose med mirakelmiddel satte jeg meg til for å vente på stormen. Etter en times tid begynte det å surkle og boble. Første tur på do inntraff ikke før etter fire timer. Deretter var det jevnlige besøk, med 15-30 minutters mellomrom. Tidvis rakk jeg såvidt å få på buksa før jeg måtte dra den like fort ned igjen og la doen få en liten lakkering. Det verste var vel den ene gangen jeg uheldigvis ikke rakk helt fram før lukkemuskulaturen gav etter for presset og sendte en liten dusj rett i bomullen. Ja, du må gjerne grine på nesa. Du sitter og leser, men tenk på meg som måtte gjennomgå dette. Til alle som sier til ungene at store gutter/jenter ikke bæsjer i buksa: dere lyver, de gjør faktisk det! Forresten er det trendy å drite seg ut for tida. 




 

Dagen gikk og sulten gnagde ikke et eneste sekund. Jeg gikk og la meg i håp om at magestormen hadde avtatt. Jeg følte meg relativt tom iallefall. Natten forløp uten dramatikk, men da jeg stod opp om morgenen var det ikke helt stille sjø, så jeg startet dagen med et par utblåsninger. Jeg må også medgi at det nok en gang hadde gått galt for meg og til dere som sier at store gutter/jenter ikke bæsjer i senga: dere lyver, de gjør faktisk det! Heldigvis var det bare en aldri så liten fartstripe, og ikke mer enn en må tåle når en går på lakserende midler. Senga forble uberørt av hele hendelsen. Takk og lov for det!

Jeg ble kjørt inn til Asker av min gode venninne Anita. Det var jo riktig så trivelig for da kunne legen gi meg beroligende og smertestillende før undersøkelsen noe som resulterte i at:

a) jeg hadde ikke smerter under undersøkelsen

b) jeg var litt smårusa (tror jeg)

c) kunne ikke være sammen med barna på jobb på grunn av pkt.b. og måte gjøre kontorarbeid istedet

 

For de som lurer så var tarmen min i tipp topp stand og det er jeg glad for med tanke på hvor nyttig den er for meg. Etter denne opplevelsen har jeg lært meg å sette pris på en normal do-rutine som ikke innebærer at jeg må vaske ned hele badet etter meg. Det må jo nevnes at det jo faktisk var noen fordeler med dette her og det var at doen var så ren som den aldri har vært verken før eller siden. Det samme gjaldt vel både tarmen, stussen og hendene mine, som fikk seg en real vask etter hvert besøk. Guttesnutte var forresten litt skuffa over at jeg ikke hadde film med hjem av tarmen min som vi kunne se på. Kjenner at jeg er litt skuffa selv, men jeg synes dette var en såpass ubehagelig opplevelse at jeg ikke ønsker å gjennomgå dette igjen med det første. Legen sa at jeg kunne komme tilbake når jeg ble 50 år, så da gjør jeg det. Lurer på om jeg fortsatt har denne bloggen da?

Ting jeg har i kjøleskapet som jeg ikke tror jeg får brukt før det går ut på dato

Jeg tok en snabbrydding i kjøleskapet for å luke ut alt med hår (som ikke skulle ha det) og det som ellers hadde gått over i ny form etter utløpsdato. Det som forundrer meg er at det fortsatt er ganske mye i kjøleskapet. Saken er den at jeg har endel ting der som ikke har gått ut på dato, men som jeg likevel er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å få brukt før det utgår. Her er et lite utvalg:

Dette glasset kjøpte jeg i sommer da jeg planla å lage focaccia. Det ble ikke noe av. Som du ser går det ut på dato i februar 2017, men det er nesten sikkert at det ikke kommer til å bli brukt med tanke på at ingen i husholdningen etterspør soltørkede tomater i særlig grad.

Her har vi et eksempel på hvorfor oppskrifter på nettet volder en trussel for miljøet. Denne flaska med worchestersaus tror jeg ble anskaffet i forbindelse med en gryte jeg fant oppskrift til på nettet. Siden har den blitt åpnet en gang i mangel på soyasaus. Hvorvidt den fungerer som erstatning er jeg usikker på. Da jeg prøvde å finne utløpsdato fant jeg en interessant opplysning, nemlig at den er uunværlig i Bloody Mary (drinken). Når sant skal sies er det ikke ofte (les:aldri) at vi lager det heller her i huset, men en nyttig opplysning for deg som har lurt på hvorfor din egen Bloody Mary aldri smaker like godt som den du får på Club of the Dance.

Jeg har, som så mange andre, store ambisjoner før jul. Inni meg kan jeg se for meg velfylte kakebokser og bakst i mange varianter. En favoritt er risboller. De klebrige og søte knasbollende bringer fram glade minner fra diverse barnebursdager. Julen 2014 var intet unntak på forventningsfronten og jeg gikk til innkjøp av Flott matfett. Dessverre glemte jeg å ta i betraktning at vi skulle flytte, reise nordover og ordne masse julestyr, stille opp på julebord og dukke opp på ulike familiesammenkomster. Dermed ble matfettet med på flyttelasset og siden har det ligget i kjøleskapet. Ved et par anledninger har tanken streifet meg å lage meiseboller av den, men så har det blitt med tanken. Utløpsdato: 1/2-2015. Den har gått ut på dato allerede, men jeg ser for meg at fett kanskje ikke forgår så lett. Det er min erfaring ihvertfall.

Disse stakkarene har havnet på helt feil hylle. De havnet nok i min varetekt på en festlig tilstelning i min forrige leilighet. Det som gjør dem til tapere i denne sammenheng er at jeg verken liker energidrikker eller drinker med energidrikk i. Sjelden får man vel anledning til å servere dem heller: "vil du ha en kopp kaffe? Te? Energidrikk?".

Spørsmålet nå blir om jeg skal kvitte meg med disse tydelige tegn på overforbruk eller om jeg skal la dem få stå i tilfelle anledningen byr seg og jeg får brukt dem til noe? Kanskje noen er interessert i å legge inn bud? Jeg må vel også få være så ærlig at jeg forteller at jeg også har ei flaske balsamicoeddik, ei skål med sprøstekt løk, en halvspist boks med cottage cheese (yuk!) og et par flasker ketchup for mye. Grønnsaksskuffen velger jeg å ikke dele for mye informasjon om. Dersom du mot formodning har ei oppskrift hvor worchestersaus, soltørkede tomater, flott matfett, Monster energidrikk, balsamicoeddik, cottage cheese, sprøstekt løk og ketchup er essensielle ingredienser tar jeg imot med takknemlighet. You never know!

Bildefortelling

Hvit saus

I morgen blir det fiskeboller i hvitsaus her i huset. Det er en favoritt hos puttiflexen og vi andre er ikke fremmed for å nyte måltidet vi heller. La meg få anmelde min egen hvitsaus. Jeg er faktisk usikker på om det er to ord altså hvit_saus eller i et ord hvitsaus. Når jeg sier det høyt til meg selv merker jeg at det høres ut som om jeg har det travelt når jeg sier det i et ord. Som to ord beskriver jeg mer fargen på sausen enn å uttale sausens navn, tenker jeg.

Denne ballongen hang vi opp på nyttårsaften og selv om det stod at den kunne lyse i opptil 48 timer lyste den i nesten en uke. Røverkjøp!

Så tilbake til hvitsausen. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg lager verdens beste hvitsaus, for så god er den. Det er ikke sjeldent å se folk slurpe og sleike i seg siste rest på fatet til det ser nyvaska ut. Den er så god at jeg i perioder har vurdert å invitere selveste Helstrøm på en smakebit, bare for å vise ham kunstene mine. Jeg har fantasert litt om hva han hadde kunnet sagt:

- nydelig

- utsøkt

- himmelsk

Det er sikkert ikke alle som vet hvor stor makt det ligger i å beherske hvitsausens magi, men her er et utvalg av retter hvor det er viktig:

- fiskeboller i hvitsaus

- lasagne

- fiskegrateng

- brokkoligrateng

Kommer ikke på flere. Er det kanskje ikke så viktig likevel da?

Gryn

I dag skal jeg få anmelde et produkt som faktisk er i korn-familien. Jeg har en sønn som spiser endel havregryn. Kunne han fått velge hadde han nok spist det til alle måltider, men det hadde kanskje blitt litt ensidig kost. Uansett. I området der vi bor er det havreveien, rugveien, kornveien, byggveien...ja, det er de jeg vet. Dermed mente avkommet at det ville være mer logisk å spise ruggryn nå som vi bor i Rugveien, enn havregryn siden vi ikke bor i havreveien.

Tilfeldighetene skulle nok en gang komme inn fra sidelinjen og gi oss bakoversveis. Hold deg fast. Jeg har nemlig sett etter ruggryn i butikker jeg har vært i, men har ikke hatt hellet med meg. Så kom altså en dag hvor vi måtte inn på Meny i Sande (i Vestfold). Jeg gikk for å finne havregryn, men så til min fortvilelse at det kun var lettkokte havregryn å finne. Dette har vært et tema hjemme hos oss, fordi Willy Wonka ofte kommer hjem med nesten riktig produkt. Dersom jeg har bedt ham om å kjøpe kaffe, kunne han komme hjem med kokmalt istedetfor filtermalt. Skulle han kjøpe majones kom han hjem med lettmajones, til tross for at det er uspiselig. Forøvrig skammelig å kalle det lettmajones. Det bør egentlig bare kalles lett for det har virkelig ikke noe med majones å gjøre.

Sussebass sine feilkjøp er Ikke av vond vilje, men bare fordi han er så kjapp og effektiv. Tror jeg. Herlighet, det var gryn vi snakket om? Ja. Det jeg skulle fram til var at jeg sliter med å få med meg rett havregryn. Til stadighet har jeg kommet drassende med lettkokte havregryn, mens gutta foretrekker store. Personlig spiser jeg ikke havregryn annet enn i grøt og da foretrekker jeg faktisk å lage grøten av små gryn. Er det min underbevissthet som favoriserer mine egne behov?

  <-- til forveksling lik -->  

(begge bildene lånt fra axa.no)

Vi fortsetter. Jeg så altså at det kun var lettkokte havregryn i hylla, men litt til høyre og  opp i hylla stod det...RUGGRYN! Woop! Putte var hos faren så jeg måtte vente noen dager før jeg fikk presentert dette funnet for ham, men jeg gledet meg som en unge på julaften.I mellomtiden fikk jeg og den andre mannen i huset tid til å teste ut gryna. W tok melk og blåbærsyltetøy, mens jeg valgte yoghurt og syltetøy. Rosiner tok vi begge på, for å gi litt lettere tyggekonsisens og søthet.

 (lånte bildet fra axa.no)


Her kommer anmeldelsen: Det var godt! Litt tungt å tygge, men det er sikkert bare bra for immunforsvaret. Kan sikkert blandes med havregryn for å ikke være så treigt. Fritt fra hukommelsen tror jeg det var dobbelt så mye fiber som i havregryna, så det er jo fint for trege mager og ustabile blodsukre. Jeg har ikke forsøkt å lage grøt av gryna, men det skal jeg jaggu gjøre.

Mer om Muhammad-karikaturer, IS, Økologisk landbruk og regjeringsbråk i neste blogginnlegg.

 

#ruggryn #havregryn #lettmajoneserikkemajones

 

Mental blogging

Det er så fint at det har blitt så mange synske mennesker der ute. Jeg har nemlig begynt å blogge mentalt. De siste ukene har jeg produsert hundrevis av innlegg, til stor fornøyelse for de som kan lese tanker og slikt. Se for deg dama på bussen som plutselig bryter ut i full gapskratt uten noen åpenbar foranledning. Kan det tenkes at hun har "lest" et av mine innlegg som ligger og svever i det ubevisste? Eller mannen som småfnyser for seg selv, snøfter og snyter seg på egen jakke. Han kan jo like gjerne ha lest et lettere vulgært innlegg fra min mentale nettsky og funnet det kritikkverdig. Det kan man jo aldri vite. Derfor synes jeg det er så viktig å ikke dømme folk før man har sannheten på bordet.

Neste gang du ser uforklarlige atferdsmessige tendenser i bybildet: gå bort og koble deg på deres frekvens. Kanskje dukker bildene opp for dere også, så kan dere fnise, fnyse, snøfte eller le sammen. 

 

Fin gjeng!

(bilde lånt fra tvnorge.no)

 

Nå tenker du sikkert: å herregud! Nå skriver hun et helt innlegg om at hun ikke har skrevet noen innlegg. LAVMÅL! Ja, det er det. 


Dagens produktanmeldelse: Twinings ingefær og sitronte er nydelig. Du bør prøve den. Jeg vet at jeg har vært kritisk til dilledalle-te, men denne her er helt favoritt!

(bilde lånt fra http://www.haugen-gruppen.no)


Lurer på om dette kvalifiserer til millionkontrakter sånn at jeg kan leve av dette? Vi får se, jeg skal si ifra!

 

Hormoner - mormoner - mormorer - memoarer

Jeg har endelig fått oppklarende svar på massevis av ting jeg ikke visste at jeg lurte på samt noen spørsmål jeg har stilt meg selv gjennom årenes løp. For å gi deg litt mer å forstå dette ut ifra så skal jeg gi deg litt historie. Følg med, dette blir kjempespennende!

Da jeg var ung fikk jeg pupper tidlig og behåring både hist og her. Det var ikke nusselig dun, nei det var kratt og barskog fra første stund. Dermed var det bare å sette igang et høvleregime som andre kunne vente et halvt tiår med. Jeg var 11. Forspranget var enormt og selvfølelsen liten. Tenk så pinlig. Menstruasjon dukket også opp på beleilig vis da jeg var på fotballturnering på Kippermoen i Mosjøen. Kjempestas skulle en tro, men det var grusomt. Jeg turte ikke å kjøpe bind og turte ikke å si noe til noen. Så da gikk jeg heller rundt og blødde for meg selv. Jeg hadde venner på fotballaget, men jeg var så skamfull at jeg bare fant på masse unskyldninger for å slippe å dusje sammen med dem eller tok en kjapp tur innom do for å tømme trusa for papir. Ja, for når en blør som om en har blitt truffet av en buss så er det klart at det skal litt til for å stoppe det. Nok om blod tilbake til hår.




Etterhvert som jeg grodde til og antok kvinnelige former i hui og hast fikk jeg noe oppmerksomhet som jeg kanskje ikke hadde fått så mye av tidligere. Gamle mannfolk var verst. Øynene deres svømte og jeg kan huske at jeg på en måte likte det og samtidig syntes det var ekkelt. Jeg likte å ha effekt på det motsatte kjønn, men likte ikke tanken på at de skulle glede seg selv ved tanken på min kropp. Denne ambivalensen resulterte i at jeg kledde meg i magekorte topper og lutet skuldrene så det ikke skulle vises. Herlig!

Jeg kan huske at mine jevnaldrende var ekstremt opptatt av at de var tjukke og hadde for små pupper osv. Dette kan jeg ikke huske å ha vært veldig opptatt av. Jeg var mer opptatt av at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde kvisete rygg og masse kroppsbehåring. Noe av det verste jeg visste var uanmeldte soldager, for da skulle man på død og liv på ei eller anna strand eller elv for å bade. Det kom ofte helt uforberedt på meg, og jeg hadde da valget mellom å hive meg rundt og fjerne schkævven eller å stå og se på. Det ble ofte det siste. Hvorfor gjorde du ikke det bare hver dag da?, lurer den våkne leser på. Vel, det svaret er vanskelig å gi, men jeg tror det handler om at det hadde kommet til å gjøre morgenrutinene uendelig lange for det er ikke nok med at det kommer hår, men det kommer fort. Menn som får tredagersskjegg etter tre dager vet hva jeg mener. Det er for den uinvidde ikke her snakk om bare å ha hår på legger, under armer og mellom føttene. Her snakker vi mage, pupper, leppe, hake, tær og lår. Det er dermed ikke bare å svinge høvelen mens en står i dusjen. Det er litt mer omfattende enn som så.

Dette har også fulgt meg inn i voksenlivet. Jeg har ikke noe problem med at folk ser appelsinhud, fleskemage eller deiselår. Det som plager vettet av meg er: "har jeg fått fjerna alt håret nå?". Og til deg som nå sitter og lurer på om jeg tar hele dotten kan jeg bare si at det gjør jeg ikke. Til deg som ikke lurte vil jeg bare beklage at du skulle være nødt til å få vite det, men det har relevans...tror jeg. 

 (torbjorniskogen.blogspot.com)

 (www.skadedyrhjelpen.no)


"Du har jo bart", fikk jeg vite av min kjære søster en dag i mitt 17. år. Kjempestas. Enda en ny ting å være besatt av. Det passer heller ikke veldig bra å være pragmatisk anlagt og samtidig ha så mye arbeid med egen kropp. Why me?

Så gikk årene da, og det skulle altså være en gynekolog som skulle gi meg svarene på alle mine bekymringer: Du har PCOS. Poly Cystisk Ovarie Syndrom. Jeg er rett og slett litt mer mann enn mine medkvinner på grunn av overproduksjon av mannlige kjønnshormoner. Herlig! Det beste med det hele er jo at jeg nå vet hva jeg kan gjøre for å "dempe symptomene". Jeg har levd på en diett av skolebrød og cola og det er visstnok ikke anbefalt og øker faktisk produksjonen av testosteron. Det å røyke er visstnok heller ikke helsebringende, ei heller i denne sammenheng. Så da skulle svaret være enkelt: slutte å røyke og kutte ned på sukkeret. For å holde dere oppdatert så kan jeg melde at sukkeret har jeg klart å begrense. Nå jobbes det med røykinga. Det er jo faktisk en alvorlig side ved dette her også og det er at PCOS øker sjansen for insulinresistens og diabetes. Det er noe mer alvorlig enn litt kratt her og der. 

(https://helseifokus.wordpress.com/2013/03/01/pcos-og-insulinresitens-hva-gjor-jeg-na/)


Så hvorfor sitter jeg her og utleverer meg selv på denne måten? Hvorfor risikere at folk studerer meg opp og ned hver gang vi møtes for å få bekreftet at det jeg har skrevet her er sant? Er alt dette bare en unskyldning for at jeg ser ut som jeg gjør? Kanskje det, men jeg har så lenge skammet meg og tullet med at jeg egentlig skulle vært mann og så viser det seg altså at jeg har vært nærmere sannheten enn jeg egentlig kunne ane. Dersom noen leser dette og er 11 år og full av hår så håper jeg at vedkommende tenker at det kommer til å gå bra likevel. Av alle problemer jeg har hatt i livet har få av dem kunnet vært sporet tilbake til hår. Jeg har hatt forhold, fått barn, blitt såret, såret og alt det andre som "de normale" gjør. Helt på tross av hår, kviser og mye annet. I tillegg tenker jeg at det å fjerne hår faktisk er enklere enn å sy på en fot, så sett i perspektiv er det jo ikke så ille likevel. 

#hår #pcos #mannedame #damemann 

Tiddeli-skivebom

Jeg holder på å snø inne. Det er nydelig og hvitt. En fange i eget hjem.



Det har trukket i langdrag for oss som har ventet på vinteren. Grønne enger har prydet landskapet der høsthveten står og i full spiring. "Hvor blir det av snøen?", har vi ropt ut, men hittil har det kun vært ekko å høre. Ja, la oss ikke regne med det snøfallet som resulterte i fullt kaos, for det varte i en stakkars dag før det hele regnet bort. Nei, dette her er ganske annerledes. Nå laver det ned i store hvite filler. Da jeg skulle åpne utgangsdøra i morges hadde snøen lagt seg på lur rett utenfor så da døra ble lukket hadde jeg et helt langrennsspor i yttergangen. Puttelurius måpte: "Dette her er ihvertfall 30 cm snø". Han labbet avgårde på smågutters vis, og ante ingenting om at han en gang skulle bli voksen og betale regninger selv. 

Så dyttet jeg snøen som lå på trappa ned med en sko og gikk like inn igjen i tørre og varme omgivelser. Den store gleden over snøfallet hadde fått en liten demper etter å ha innsett at dette faktisk betyr at frk. Andersen må ut med spade for å måke. At jeg ikke tenkte på det da jeg bestilte full vinter med snø. Skivebom!

#snø #vinter #snømåking

Interiør og mr. Man

Vi har fått nye gardiner. Hurra! Kjempemessig. Vil du høre historien? Jeg skal spare deg for den lange og ta den delen av historien som er interessant, nemlig hvordan gardiner kan engasjere. 

Vi hadde bestilt gardiner (ja, for det fantes ikke i andre farger enn ikke-farger), og var rimelig fornøyd med valget vårt. Vi fikk beskjed om at de kom om to ukers tid. Det ble to lange uker gitt for både jeg og mr. Man gledet oss så veldig til å se hvordan dette skulle bli i og med tusen forskjellige farger (les: fem). 

Et par dager før gardinene ankom snakket samboeren min i telefonen med en kompis og kom sånn passe beskjemmet hjem og kunne konstatere at de hadde sittet og pratet om, hold deg fast: gardiner! Det er jo herlig at et sett gardiner kan pushe grenser og være så kontroversielt. Det er jo egentlig bare tøystykker i gluggene. Det skal også sies at han nesten holdt på å hoppe ut av sine egne truser i vill begeistring da jeg sa at gardinene hadde kommet. Han sa: "dette holder du helt kjeft om", da han ble bevisst sin egen begeistring. Sånn ble det ikke. Dumt egentlig. Nå kan det jo hende han aldri stoler på meg igjen.

Nå er det jo ikke akkurat som at jeg har fortalt at vi har sett både Twilight og Sex and the city, for det hadde han jo kanskje ikke likt så godt. Ei heller har jeg fortalt at han bruker lypsyl. Det er jo sånt som en holder for seg selv, ikke sant? Noen hemmeligheter får en jo ha. 

Så hører det vel egentlig også historien til at han mange ganger har avslørt intrikate detaljer om meg på jobb, så da er det vel ikke mer enn rett og rimelig at jeg får smøre litt tykt på her på denne bloggen til mine fire faste lesere. Det eneste jeg ber dere om er å ikke si det til noen. Det ville jo vært dårlig gjort!

Her er forresten et bilde av gardinene.



Det kan nesten virke som om hele dette innlegget var en unskyldning for å få vise fram gardinene mine. Hvem vet, kanskje det var akkurat det det var.  Nå er det like før dette blir en interiørblogg. Jeg har jo vært litt på utkikk etter nisje. Vi får se. 


#interiør 

Bodø og jul og fly og meg og søstra

Sitter og venter på at et fly skal lande, tømmes og vrenge ut ei søster, en svoger og noen kofferter. Det sitter flere her og venter. Vi er lei. Alt vi vil er å sette oss ned og nyte livet. Istedet har vi okka og akka oss rundt for å fikse juleditt og datt.

Stakkars meg så trøtt jeg er!

Flyet er jo forsinket. Det kan ikke verken søster eller svoger noe for. Sikkert ikke Bodø lufthavn heller. Det er garantert regjeringa denne gangen også. De har dessverre ikke fått så mye spalteplass her.

Det jeg egentlig skulle begynne med var å anmelde produkter jeg bruker. I dag har jeg brukt bremykt. En ting kan jeg si og det er at det smaker godt. I grøten var det ypperlig. På brødskiva derimot var den helt håpløs. Deg var som å smøre egg på skiva. Brødet smuldra opp og smøret ble liggende i klumper. Yuk!

Jeg håper søstra kommer snart for nå begynner det å dukke opp overtrøtte unger her. Det har jeg lav smertegrense for akkurat nå...herregud så fascinerende at ungene i Bodø snakker nordlandsdialekt! Så flinke de er!

Forfengelighet

Jeg vil så gjerne at du leser det jeg skal skrive. Ikke fordi jeg skriver noe viktig, men fordi jeg liker at du leser det. Hadde jeg sett ut som en million dollars hadde jeg sikkert lagt ut noen eksklusive bilder av meg selv iført mitt nye juleundertøy. Det har jeg ikke orket å investere i av to grunner:
A) jeg ser ikke ut som en million dollars
B) jeg liker å sove naken

Tilbake til saken: jeg vil at du leser det jeg skriver. Det jeg nå vurderer er å skrive omtaler av alle produkter jeg benytter. Nå drikker jeg for eksempel Twinings earl grey te (pose). Den er best. Den liker jeg godt. En god porsjon sukker og så har du rene nyttårs-saften. Jeg er ikke begeistret for urte-te med hint av artisjokk og persillerot. Det er det som er ulempen med å si at en er glad i te. Det bare drøsser inn teer i alle varianter. Hyggelig? Ja! Blir det drukket? Nei!

Jeg ser nå at dette ikke ble en anmeldelse av te, men mer en klagesang for at folk prøver å være oppmerksom. Det er utakknemlig, ser det nå.

Annebryst

Moren min heter Anne. Hun er ikke på facebook. Send henne gjerne et postkort, det hadde hun sikkert satt pris på!

Jeg driver og pakker for flytting og da er det jo fristende å blogge istedet. Så kom jeg over en reklame for andebryst og tenkte umiddelbart på min mor. Sikkert fordi hun ammet meg til jeg var nærmere tre år. Søtt? Tenk over saken!

Turbulens og søvn

Det er natt. Jeg skulle sovet. Er våken.


Det surrer og svirrer oppi topplokket mitt. 2014 har vært et turbulent år med samlivsbrudd, pappas sykeleie og dødsfall, avsluttet studier og begynt i ny jobb. På toppen av det hele ble samlivsbruddet nylig gjenåpnet og omstrukturert og jeg er nå i et nytt (gammelt forhold) og har kjøpt hus sammen med drømmemannen. Alt i alt så kan man vel si at det har vært et innholdsrikt år. Det har vært utrolige lærdommer å hente fra alle disse hendelsene og jeg lærer fortsatt. Jeg er en lærende person. Det som nå er oppgaven er å sortere alt dette og omvende det til å skape endringer. Men, det å bombarderes med inntrykk på denne måten har gjort meg i villrede. Hva skal jeg ta til meg? Hva skal jeg la gå? Her er det en enrom sorteringsjobb å gjøre. 

(bilde lånt fra norskdesign.no)


Nå driver jeg og pakker og rydder, vasker og selger unna for å gjøre klart til flytting. Dette skjer selvfølgelig i den mest travle måneden av alle: desember. Juleditt og juledatt får liksom ikke helt den samme plassen nå som det kanskje har gjort tidligere. Dette til tross: jeg har (etter fire-fem års ventetid) fått opp den hjemmebroderte adventskalenderen (i tide), laget ferdig julegaver som skal lages, kjøpt inn julegaver som skal kjøpes, laget lussekatter for første gang (med safra, mind you) og deltatt på alle julebord jeg har vært invitert til. Jeg tenker at det er temmelig bra gjort! Spesielt med tanke på at nattesøvnen har vært heller fraværende.

 

For de som vet mer om meg enn mange andre: jeg er ikke ferdig med alle julegavene siden jeg skal reise til Bodø. Tenkte å ta resten der oppe, så jeg slipper å drasse så mye med på reisen nordover. Beklager at jeg løy.

  (fra disneys Pinocchio)

Så hva er det dette innlegget dreier seg om? Vel, jeg ville bare få skrevet av meg et halv kilo stress som har akkumulert den siste tiden. Er det morsom lesing? Nei, sikkert ikke. Vil det generere mer penger til veldedige organisasjoner? Niks, det tviler jeg på. Har det en større betydning for menneskeheten? Antakeligvis ikke. Har jeg det bedre nå? Tja, litt kanskje. 

Du tenker kanskje: stakkars Annie. Det trenger du ikke å tenke. Jeg har nemlig mye å være takknemlig for og som jeg gleder meg over. Nå gjelder det bare å komme seg helskinnet igjennom turbulensen, så jeg fester setebeltet og prøver å sove litt på turen.

 (42-15425013-Escenic-sove+A.jpg)

Terningkast: 3

#turbulens #kjærlighet #livet

 

Det å bli tatt i forkjøpet

Da vi skulle parkere utenfor Gulskogensenteret her om dagen ble vi tvunget til å parkere ute og dermed også å trekke en gratis parkeringslapp. Jeg parkerte og strenet bortover mot parkeringsautomaten og trykket på den grønne knappen. Det hele var over på sekunder, for like etterpå lå det en kvittering i hånden min. På tur tilbake til bilen kom det en vakt med refleksvest gående mot meg og sa følgende: "var det dere som parkerte nettopp?". Jeg trodde vi skulle få kjeft så jeg vurderte et øyeblikk å si nei, men tok til fornuft og var helt ærlig. "Ja", sa jeg i en litt spørrende tone. "Okei, jeg var på vei til å hente billett til dere, men nå tok dere meg i forkjøpet". 

...




Jeg la parkeringslappen i bilruta og låste. På vei bortover til senteret måtte jeg spørre min kjære: "er det godt å bli tatt i forkjøpet, eller syntes du hun så misfornøyd ut?". Vi ble ikke helt enig, men måtte fundere litt. Er forkjøpet en kroppsdel og isåfall hvor sitter den? Er det isåfall uhøflig å ta noen i forkjøpet? Det virket egentlig ikke som om hun var lei seg for å bli tatt i forkjøpet, men kanskje litt skuffet over at det ikke var hun som tok oss i forkjøpet. Er dette et utslag av førjulssnilleri, hvor alle har så lyst til å være snille mot andre at de bare hopper rundt og gleder folk? Egentlig angrer jeg litt på at jeg tok henne i forkjøpet, for det kunne vært moro å finne ut hvordan det kjennes ut å bli tatt dette.

Dersom forkjøpet ikke er en del av kroppen så kan man jo spørre seg hvor man finner det og hvordan man vet at man har blitt tatt i eller tar andre i det. Det er jo fryktelig leit dersom en ikke får det med seg. Nå skal det sies at hun ikke virket overbegeistret, så muligens overdriver jeg effekten av et forkjøpstak. 

Har du blitt tatt i forkjøpet noen gang?

#forkjøpet #gulskogensenteret 

Telefonterror

Jeg husker godt for tre år siden da jeg stod i samme situasjon som nå. Telefonen jeg da hadde begynte å streike og ville ikke samarbeide. Jeg sjekket tester og fant en som scoret bra og som jeg kunne leve med prisen på. Da den kom i posten ble jeg temmelig lang i maska: de hadde glemt å sende telefonen, det lå kun lader og bruksanvisning i eska. Fire og et halvt sekund før jeg fyrte av en hissig epost til avsenderen fant jeg et hemmelig rom i lokket på eska mobiltelefonen skulle komme i, og DER lå telefonen. Pfjo, for å si det mildt! Det neste sjokket dukket opp umiddelbart, for jeg hadde jo ikke kjøpt meg telefon, det var en flatskjerm-tv. Den var så svær at det å ha den i lomma var nå et utenkelig scenario. Merkelig at dette ikke kom fram i researchen jeg gjorde i forkant av innkjøpet. Nuvel.




Nå står jeg altså i samme situasjon igjen. Telefonen har vært trofast i tre samfulle år, til tross for at den i løpet av første måned i min besittelse havnet på dansegulvet under en høyhæla sko og knuste...litt. Nå først har den begynt å hoste. Imponerende, men ikke desto mindre irriterende. Det er faktisk noe nervetruende med telefoner som ikke fungerer. Når du skal ringe og ingen "taster" fungerer og du må starte telefonen på nytt merker du at det hadde vært greit med en telefon med knotter som du eventuelt kunne kjørt ei penn nedi dersom knottene streika. Dersom jeg skal skrive må jeg tilte telefonen fram og tilbake for å veksle mellom  om "å" eller mellomrom skal funke. Det gjør essayskriving på mobil desto vanskeligere enn det hadde behøvd å være. 

 

Hittil i dag har jeg slått av telefonen fire ganger, men da bare fordi jeg skulle bytte fra å skrive melding til å ringe, fra snapchat til facebook, fra facebook til å ringe og fra å ringe til snapchat. Det å sende snapchat er forøvrig helt umulig fordi når jeg kommer til det bildet hvor jeg skal sende så funker det ikke og det går ikke an å "snu bildet" ved å tilte telefonen heller. Pokkers teknologi!

Dette ble veldig informativt og det setter nok du pris på. Det er jeg glad for!

Forøvrig så har telefonen kommet i posten, nå venter jeg bare på simkortet. Er det ikke festlig at det tar kortere tid å sende en telefon enn et simkort? Det synes jeg også. Hahahahahahaha. Ler. Ikke.

 

<3

 

#telefonterror 

Nettauksjon og dårlig impulskontroll

Vinteren nærmer seg og da begynner man jo lett å tenke på alt som må være i orden før snøen kommer. Mange bærer ved, legger vekk sommerkjolene, henter fram vinterjakker og luer osv. Jeg tenkte som så at det kunne være deilig å ha et par vintersko i barnehagen (siden jeg jobber i en) som jeg kunne bruke på jobb. Dermed endte jeg opp på netthandelen.no . Tabbe!

Etter å ha vunnet en auksjon veldig kjapt fikk jeg blod på tann. Enn om jeg kunne finne flere billige, bra ting som jeg kunne by på? Kunne jo sikkert gjøre hele julegavehandelen på nettauksjon...tenkte jeg. I neste øyeblikk får jeg melding om at jeg har vunnet en auksjon til. Denne gangen var det en lyslenke på 12 meter...hva pokker skal jeg med en lyslenke på 12 meter? Hva tenkte jeg idet jeg la inn budet? Nuvel, alle kan gjøre feil. Pling! Så tikker det inn nok en melding om at jeg har vunnet en auksjon. Denne gangen er det et sett med hodetelefoner. Kjempepraktisk! Det er bare det at jeg har jo hodetelefoner fra før. 

Jeg ser av loggen inne på profilen min at det er ganske nøyaktig et år siden sist jeg var inne og ble lurt sist gang. Da endte jeg opp med en drøss fleecetøy og luer. Herregud som det tok av! Klarte å lure med meg en venninne på galskapen også. Neiognei!

Det som kanskje topper hele driten er at jeg akkurat ble overbydd på en auksjon på en flyttbar induksjonstopp. Budet mitt lå på 161 kroner, så det hadde vært et kupp, men hva i alle dager skulle jeg med noe slikt da? Jo, kanskje en gang i året når en ønsker å koke gløgg ute sammen med naboer kunne det vært praktisk, eller dersom en ønsker å koke egg ute i frluft mens en nyter morgenteen på terassen. Det er heller ikke veldig ofte det skjer. 

 (her er auksjonene jeg "vant" i aften)


Nå må jeg stoppe dette her, før det går helt over styr. Det som nå skjer er at jeg legger ned hele netthandelmanien før den utarter seg. Så kan jeg kanskje tillate meg et raptus i året. Thats it!

Med vennlig hilsen

kundenr. 915154

 

#netthandel #nettauksjon #galskap #nomore #luksusfellen

Høy på landet

I dag snakket jeg på telefon med en av mine venninner som var singel samtidig som meg en periode. Nå har hun truffet en kar som hun liker og som også liker henne. Det er selvsagt veldig trivelig og jeg merker at jeg forsvarer ham litt når hun tolker ham i verste mening. Vi snakket litt om dette i dag. Jeg sa at jeg gledet meg så fælt til å treffe ham og sa at vi nok måtte møtes med gutta våre til middag en dag. Det som er litt gøy er at jeg ikke vet så mye om ham annet enn at han jobber i forsvaret. Jeg sa til venninna mi at jeg ikke så for meg at han var typen som bare gikk stille og rolig ut av bilen sin. Denne karen er mer typen som slenger seg ut av bilen, tar spenntak i døra for å slamre den igjen og avslutte det hele med å ta ei actionrulle bortover bakken. Et siste blikk på omgivelsene, høyre og så venstre. Klart. Når han skal på badet kan han ikke bare gå inn og gjøre greia si. Han må gjerne ta noen pullups i dørkarmen på tur inn og ut, for å maksimere utbyttet. I tillegg ville nok denne karen løpe alle trapper opp og ned et par ganger istedetfor å gå. Rulletrapp og heis finnes ikke hans vokabular og du ser ham ikke i annet enn grønne klær. 

(stjålet bilde fra festtema.no)


Denne står i relativ kontrast til min mr. Man. Han er bonde og går derfor stort sett alltid i bar overkropp og gjerne snekkerbukse. Naturligvis er den ene selen alltid åpen. Han er skikkelig svett hele tiden og det hender seg at han tørker panna med håndbaken og da er det ikke uvanlig at det trekker seg ei stripe med skitt og lort over ansiktet. Han bærer rundt på tunge staur hele dagen, eller står med høygaffelen sin og skuffer høy. Når han legger seg drar han ei fille over ansiktet og legger seg på en hard brisk på kjøkkenet, med ullgenseren rullet sammen som hodepute. Når noe skal repareres surrer han det inn med gaffa og er ikke så nøye med om det ikke blir tett, helt, rett eller på andre måter 100%. Han er mer opptatt av at det skal funke greit nok. Når han pusser støvlene til selskap spytter han bare neven og gnir litt på tuppen av skoen. Sånn!

 (http://fotw-sv.livejournal.com/30727.html?thread=198151)

Fin gjeng! Passer bra sammen!

<3

#forsvaret #bonde #høypålandet

Avsløringen

Jeg har holdt kortene tett inntil brystet i det siste...vel, iallefall på bloggen. Nå er tiden kommet for å avsløre hvem drømmemannen er! Til deg som har bitt negler, sulteforet og hatt problemer med å sove må jeg bare beklage. Det har vært mye å tenke på i det siste, så jeg har ikke fått surret fingrene til å taste så mye. Nå var aldri min tanke bak denne bloggen at det skulle bli en dagbok, ei heller at det skulle tilkomme faste lesere. Dere er ikke mange, men dere er veldig...faste! ;) 

 ( <-- Hadde det ikke blitt meg og drømmemannen, kunne det lett blitt meg og drømmemann nr.2)


Når sant skal sies så har ikke drømmemannen forandret seg siden 2009, 2010, 2011, 2012,2013 eller 2014! Det vil si han har forandret seg, men det er samme mannen. Han er irriterende rolig, snill som dagen er lang og evig tålmodig med ei hulder fra nord. Han er nok på mange måter min rake motsetning! Mest av alt liker han meg og det er jo slett ikke verst. Det er ikke alle som gjør det, og derfor er det ekstra hyggelig når noen faktisk gjør det. Jeg og min eks har rett og slett funnet tilbake igjen! Min søster mente at det var meget praktisk for da ble det ikke så mye nytt å forholde seg til. Hun er litt sånn. Praktisk. 

Det er så mye godt som ligger foran oss, og da er det jo veldig gøy at en har en blogg en kan dele det på. Ulempen med hele greia er at det ikke er så morsomt. Det blir liksom ingen tragiske fortellinger om dater som går åt heden, eller nettmøter som bringer fram brekningsfornemmelser. Alt i alt er det veldig lite underholdende. Faktisk tror jeg at det er grenser for hvor mange "alt går bra"- innlegg jeg kan skrive før folk begynner å spy. Eventuelt må jeg legge om hele stilen min på bloggen og begynne å poste retusjerte bilder av meg selv, huset og familien min for å understreke og fremheve "alt går bra". Da kunne jeg kanskje risikert å bli et stilikon og da hadde jeg kanskje fått være med på skal vi danse? Herlighet, det er så mange muligheter! 

<3

 

#drømmemannen #kjærlighet #skalvidanse

Hvem er drømmemannen?

Gårsdagens nyhet om min nye sivilstatus startet en ulmebrann som resulterte i fullstendig overtenning. Det er hyggelig med masse positiv respons. Det har kommet noen spørsmål knyttet til hvem denne heldige utvalgte er. Det skal jeg fortelle en liten historie om nå tenkte jeg.

En kveld ble jeg invitert av min gode venninne og tidligere kollega til Puben i Sande og Arne Benoni-konsert. Jeg ante ikke hvem han var, men fikk høre at han var nordlending så da lot jeg ikke sjansen til å høre urspråket gå fra meg. Vi startet pent og pyntelig hjemme hos min venninne med noen øl og lakkering av negler. Så var vi klare for liv og røre. Vel ute på puben var det et antiklimaks å oppleve at det ikke var veldig mange flere enn oss som hadde kommet. Men vi jodlet og moret oss like herlig. 

  <--- her har du ham...Arne Benoni altså...ikke drømmemannen :p Eller kanskje? Hvem vet?

Etterhvert begynte lokalet å fylle seg mer opp og det ble litt rev i seilene likevel. Plutselig åpenbarer det seg en gud av en mann rett framfor meg. "Du er min i kveld", proklamerte jeg. Det er ikke sikkert at dette slår an hver gang, men i dette tilfellet gjorde det det. Han ble min den kvelden. Nå skal ikke du grise til denne historien med fantasier om hva som skjedde, for sannheten er den at det ble ikke noe rør og tull. Vi prata hele natta, helt til min venninnes naboer begynte å klirre med koppestell og kaffelaging. Klokken var da 08:00 på morgenen og vi gikk og la oss. Det jeg glemte å fortelle deg var jo det at jeg sov over hos min venninne og hadde fått tillatelse til å ta med "kompisen" min. Haha! Fortsatt ikke noe rør og tull! Skjerpings nå! Fokuser!

 <-- håper tomatene følger med huset!


Altså...

Jeg kjørte mr. hansom til bensinstasjonen utpå ettermiddagen, for han skulle hente bilen i nærheten der (vel, det var jo et lite stykke å gå fant jeg ut i ettertid). Idet han steg ut av bilen tenkte jeg: "spør om nummeret mitt, spør om nummeret mitt" etterfulgt av "herregud Annie, spør om nummeret hans, spør om nummeret hans". "Hadet bra, takk for en hyggelig kveld", sa han og steg stilig ut av bilen.  PANG! Skuffa! Jeg reiste til Bodø noen dager etterpå, og tenkte på denne åpenbaringen av en mann et par dager før jeg brukte mine detektivferdigheter for å spore ham opp. Jeg fant ham! Istedetfor å legge ham til som venn valgte jeg å sende en melding og skrive telefonnummeret mitt i tilfelle han ville ta kontakt. Det funka! Etter det meldet vi hver dag nesten mens jeg var oppe i nord. Da jeg kom hjem startet vi en besøksrekke som vi i senere tid har kommentert som utrolig at vi orket. Sene kvelder og klem FM var det hverdagene bestod av. Love! Drømmemannen!

...

Resten av historien får jeg spare til senere. Dette morer meg! <3

#kjærlighet #arnebenoni #drømmemannen 

 

Kjærlighetsliv på opptur <3

Jeg har vært singel en stund. Faktisk siden april. Det har gitt meg mange læringssituasjoner som jeg har satt mer eller mindre pris på. Tinder gav meg åpenbart noen reale vekkere og jeg må innrømme at jeg et øyeblikk mistet troen på menneskeheten. Helt sant. Sukker gav meg ikke veldig mye mer håp, men det var i det minste en og annen gullklump blant alle neonlysene (ja, for gråstein var det på ingen måte). Det å gå på byen fant jeg egentlg raskt ut at var mye morsommere når en er i et forhold. Ikke fordi en får noe mer eller mindre oppmerksomhet, men mer fordi en som singel i større grad er avhengig av denne oppmerksomheten. 

Det som nå har skjedd, eller...for halvannen uke siden, er jo at jeg har fått meg kjæreste. Helt sant! Det er jo ingen god nyhet for alle som har sittet og motet seg opp for å ta kontakt og skrive seg på dansekortet mitt, men det får heller være en lærepenge. Jeg tenker at enhver får ta ansvar for sin lykke selv (iallefall det en KAN påvirke). Nuvel. Tilbake til poenget. Jeg har fått meg kjæreste og er altså ikke lenger singel. Det var til stor sorg for et par av mine single venninner. Forståelig det. Det er noe eget ved å sitte sammen og diskutere singellivets gleder og sorger med noen som er i samme situasjon.

Nå er jeg av den utålmodige sorten, så ikke bare har jeg fått meg kjæreste, men vi har altså også kjøpt oss hus sammen. Helt sant! 

 <-- bilde av doen vår


Hurra for livet!

 

 

Alle i hele verden ruler, untatt en!

Jeg har funnet ut at jeg må skifte ringetone på mobiltelefonen min. Årsaken er som følger: den er pinlig.

Den første mobiltelefonen jeg hadde var en Siemens C25 og det som var så gøy med den var at jeg kunne lage ringetoner selv. Det resulterte i uttalige og helt sinnsyke ringetoner. Når telefonen da ringte var det om å gjøre å være kjapp å ta den før den rakk å spille seg ferdig. Psykedelisk er et ord som beskriver melodiene som ble laget. Da polyfoniske ringetoner kom var det enda mer spennende fordi en da kunne spille mer enn en tone om gangen. Knall! Også dette resulterte i ringetoner som kunne utløse tourettes hos noen og enhver. "Final countdown" og andre god-låter fikk en ny metallisk klang som skar i marg og bein. Febrilsk famling i vesker og lommer for å drepe konserten var ikke et uvanlig skue. Så kom det en periode hvor folk gikk rundt og slo av ringelyden på telefonen, så plutselig kunne folk sette igang snakketøyet idet de seilet opp på siden av deg og skremte vannet av meg mer enn en gang. "Snakker du til meg?", har jeg faktisk spurt mer enn en gang. Det beste var den gangen jeg drakk øl på Schous plass og skulle innom dametoalettet. Idet jeg gikk inn døra ble jeg stilt et spørsmål av et menneske som satt på do...trodde jeg. "Jeg snakker i telefonen", sa stemmen der inne. Damen som kom ut av båsen var ingen ringere enn Marianne fra "Marianne på loftet", for dem som husker "Huset med det rare i" fra barne-tv (90-tallet). Som jeg kanskje har nevnt tidligere på denne bloggen er jeg typen som blir star struck av å treffe mennesker som har blitt intervjuet på lokalnyhetene, så jeg ble temmelig mo i knærne når en slik superkjendis plutselig stod lys levende foran meg.

 (http://www.osloby.no/article548859_2.ece)


Nuvel...tilbake til ringelyden jeg har på telefonen nå. For to år siden spilte min da fem år gamle sønn inn et lydklipp (les: MANGE lydklipp) på telefonen min og den ene ble satt som ringetone. Den ble aldri byttet, fordi det er et stort valg å skulle ta. Det han sier er : "Alle - i hele verden - untatt en - ruuuuuuuuler". Den ene er meg, ifølge ham selv. Kjipt å bli minnet på hele tiden.  (RÅTT at telefonen ringte akkurat nå!). Når du sitter i et rom sammen med mennesker du ikke kjenner og det plutselig hyler fra veska, og alle tror at det er meg som har spilt inn lydklippet så blir det litt pinlig. Det beste av alt er jo at innlevelsen er helt rå! Guttungen er jo rene 2pac i utførelsen. Helt topp, når en kanskje prøver å gi inntrykk av å være avbalansert og voksen og veska gir inntrykk av at jeg er 10 år gammel. 

Så nå står jeg mellom å velge en sang eller en god gammeldags ringetone.

Sanger det står mellom:

- "Chandelier" av Sia

- "Nei så tjukk du har blitt" av Ole Ivars

Vi får se. Klarer ikke å bestemme meg i kveld. Hjelp!

 

#ringelyd

Kjendislivet

Dette er et innlegg om innlegg. Jeg vil gjerne daske dere litt i fjeset med statistikk. Jeg er nemlig på andreplass på Bodø-lista over bloggere (til tross for at jeg bor i Drammen). Det er jo helt vilt! Hadde jeg vært oppført på Drammen hadde jeg vært på 6. plass! Det er litt kult, det må jeg innrømme. Denne berømmelsen er i ferd med å gå meg til hodet. Merker det.

Nå framover kommer jeg til å skrive litt om diverse presseopplegg jeg er på og hvordan jeg synes det har vært å leve som ny-kjendis. For meg er det litt trettende, men jeg skjønner at dere lesere ønsker å lese om det. For sånn er jeg. Forståelsesfull mener jeg. Det eneste jeg sliter litt med om dagen er at jeg ikke har kildereferanse til alle bildene jeg har lagt ut og er livredd for at alt jeg tjener på blogginga skal gå til å betale bøter til alle jeg har stjålet bilder fra. Da ryker isåfall drømmen om gardiner i stua, for det har jeg altså ikke.

Det beste nå hadde egentlig vært om jeg hadde blitt kontaktet av "skal vi danse", med invitasjon til å være med på neste sesong. Enten det eller kjendis-farmen. Jeg tror nemlig det er mange som kunne hatt interesse av å enten se meg i sambadrakt eller i ullgenser og fett hår. Det er vel egentlig bare å følge meg ei helg jeg har barnefri så er vi der tenker jeg: lørdag i sambadrakt og søndag i ullgenser og fett hår. Lite ku-melking på søndager, men ofte oboydrikking. Så nært kommer en ikke uten å faktisk være der, TENKER JEG!

Butterflies and sugarcoated kittens with a bow tie <3

#butterflies #kjendis 

Hun var sinnsykt digg før...

Jeg stod i kø sammen med venninna mi da vi var på Ylvis-show (amazing) og skulle kjøpe oss noe å drikke. Bak oss stod det som fremstod som ei jente og en gutt på første, toppen andre date. De diskuterte høyden hans og hvorvidt hun ville passe i armkroken hans osv. Det er vanskelig å stå så tett uten å få med seg det som blir sagt, og spesielt når de sier så mye spennende. Det som virkelig fikk det til å rykke i smilerynkene var følgende setning: "Hun var sinnsykt forelska meg for noen år siden. Hun var faktisk sinnsykt digg før, men så ble hun feit og så fikk hun unger...og ja". Foranledningen var at han ropte hei til ei jente som stod et stykke unna. Jenta han var sammen med svarte følgende: "så gøy da". Er det gøy? Ja, for oss som stod foran og ikke tok del i samtalen ble det jo litt komisk, for det var jo rett og slett høyst unødvendige opplysninger å gi til noen du prøver å gjøre inntrykk på.


Det vi undret oss over var om han serverte den tåpelige kommentaren for at jenta han var sammen med skulle skjønne at han var attraktiv, altså at hun skulle føle seg enda mer heldig siden han var sammen med henne. Det han signaliserte sterkt var jo at ei høyst attraktiv jente hadde vært skikkelig forelska i ham, men at han altså ikke gjengjaldt følelsene hennes den gang. Det gjør ham jo til en premieku (bokstavelig talt). Hennes respons var forøvrig helt malplassert. I solidaritet med den andre jenta skulle hun svart: "åja", ikke "så gøy". Det er ikke gøy, det er pinlig. 

Denne observasjonen har lært meg:

- ikke snakk nedsettende om noen som har vært forelsket i deg til noen du er på date med

- ikke snakk om folk som har vært forelska i deg når du er på date

- ikke tøff deg sånn når du er på date

- ikke gå på date

- ikke

- i

Mine lærdommer ble som et dikt. Derfor valgte jeg å la meg flyte med og det lot til å funke greit. Dersom dette hadde blitt trykket opp og laminert i lommeformat kunne flere fått ta del i visdommen. Nå har jo heldigvis flere og flere telefoner med internett, så det lar seg jo gjøre å ta skjermbilde av dette innlegget og bruke det som bakgrunn på telefonen. En slags påminnelse. 

Kanskje det kunne vært min nisje? Å komme med råd og vink til folk med hverdagsproblemer? Bare kom med spørsmål så skal jeg svare etter beste evne! 

 

#Ylvis #kø #dating

 

 

Det er i nedoverbakke det går fort

Man sier at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves, men akkurat det klarer jeg ikke å være enig i. Det å vente på noe godt som du VET kommer er en ting, men når du ikke vet det så blir det jo bare pine. 

Ta et par eksempel:

1) du har bursdag og tror du kanskje kommer til å få overraskelsesfest, men så får du ikke det = SKUFFELSE

2) du kjøper flaxlodd og håper på å vinne, men så får du bare to like av alt = SKUFFELSE

3) du steker en kake som du gleder deg til å spise, men så viser det seg at du har brukt salt istedetfor sukker (evt. cola istedetfor kaffe i glasuren) = SKUFFELSE

Ja, jeg tror du skjønner hvor jeg vil med dette. Jeg slår herved et slag for negativ innstilling, så kan man heller bli skikkelig overrasket og glad dersom noe godt skulle dukket opp. Feks. saltkaka viste seg å smake som en sjokoladescone og du har oppdaget en ny livrett, eller at flaxloddet blåser avgårde og lander på en haug med sko som noen skulle kvitte seg med (ubrukt) og som faktisk passer perfekt. Eller kanskje du får skikkelig hodepine på bursdagen din og bare er glad til for at det ikke skulle være stor fest for deg hvor du måtte vise dine gode sider. 

 (dette er et bilde Gabz tok i en dåp/bryllup i tilfelle vi fikk lyst til å synge hjemme, for da hadde vi teksten..)


Egentlig så var det skikkelig dårlige eksempler jeg kom med, for de hadde faktisk ingenting med innledninga å gjøre og gir egentlig relativitetsteorien enda mer krutt: alt er relativt derfor kan en egentlig ikke vite noenting. Det å steke en kake er jo feks. ganske ensbetydende med at det kommer noe godt. Jeg er fjern. Tror jeg har mistet noen hjerneceller i dag.

 

Med vennlig hilsen,

Anniebug <3

På og ute av kurs

i dag var jeg på kurs. Jeg liker kurs. Det er stas! Det som var ekstra stas var å treffe igjen "gamle klassekamerater" fra førskolelærerutdanninga. Det var som å være tilbake på høyskolen igjen...nesten. Forskjellen nå var bare den at de to første timene klarte jeg ikke å la være å tenke på hva som foregikk på jobb. Tanken streifet innom flere ganger resten av dagen også, men de første timene var verst. Jeg tenkte på alt jeg hadde glemt å si, gjøre osv. før jeg dro på kurs og tenkte at nå stod det på hodet på grunn av det. Det skal bli spennende å se om barnehagen i det hele tatt står når jeg nå har vært bort EN HEL DAG. Sannsynligvis gjør den det. Er ganske sikker på det egentlig. Hvorfor i all verdens land og rike skal jeg da sitte med angst i magen og tenke på alt som er og ikke er da? Hvem hjelper det? Det er vel ikke akkurat slik at verden stopper opp fordi frk. Andersen ikke er tilstede? Det kan jeg aldri tenke meg. 




Tilbake til utgangspunktet i dette innlegget, som jo faktisk handlet om mine "gamle" studievenner. Jeg ble så glad for å se dem ( og andre kjente ansikter) og ble dratt rett tilbake. Tenk så godt vi hadde det som studenter! Visst var det tynt med kroner på kontoen og visst var det tøffe perioder med skriving og eksamen, men vi slapp iallefall å stå til ansvar for annet enn oss selv (og eventuelle grupper vi var i). Nydelig! Nå er det så mye ansvar at timene i døgnet ikke strekker til for å fylle det. Kontoen har mer å trekke månedlige utgifter fra og det gir en viss tilfredsstillelse å gjøre et dags arbeid. Likevel klarer jeg ikke å fri meg fra å tenke at alt var bedre før. 

Hver morgen møter jeg på jobb og ser blide små runde fjes. Noen skriker: "Anniiiiiieee", når de ser meg, andre løper mot meg, noen bare gløtter forsiktig opp og andre igjen smiler og fortsetter med sitt. DET er stjernestart.  Så forløper dagen og enkelte dager går jeg hjem og ønsker bare å legge meg i fosterstilling og late som om jeg ikke finnes. Det er utrolig vanskelig når en har barn selv, for de vet å plukke deg tilbake til virkeligheten. Andre dager kjennes det ut som om jeg har reddet hele verden fra all ulykke og da går jeg hjem og har lyst til å male selvportrett på alle dørene i blokka jeg bor i. De dagene er uheldigvis alt for sjeldne. Dem var det mange av under studietiden.

Jeg vil tilbake til verdensmesterfølelsen. Den liker jeg mye bedre enn følelsen av utilstrekkelighet. Så kan det godt være at jeg var en kvalming under studietiden, men det kan jeg leve med. Det føltes godt iallefall. 

 (<-- illustrasjonsfoto av en verdensmester) (http://www.abcnyheter.no/nyheter/sport/2013/11/22/na-er-magnus-carlsen-verdensmester-i-sjakk) 

Nei, får bel legge meg. Skal på jobb i morgen ;)

Klemzy, kozy, danzy dozy!

#verdensbestestilling

 

Gir opp!

Nå blir det sukkerstopp, såkalt lavkarbo! Jeg ser ikke lenger en mening med dette sukkermisbruket. Det er bare å avslutte hele prosjektet. 

 

Etter å ha frekventert litt på sukker.no har jeg bare funnet ut følgende:

1, det er de samme karene som på tinder

2, det er llike håpløst vanskelig å holde en samtale gående over tid

3, ingen liker vanlige folk

4, alle elsker å trene og gå i fjellet hvert ledige minutt

5, ingen liker meg

 

Nå har jeg ikke for vane å tenke SÅ lave tanker om meg selv at alle hater meg, men sukker og tinder gir meg seriøse problemer.  Derfor sier jeg: dropp det! Mest sannsynlig ender man opp med en fyr/dame som man ikke bør være sammen med, bare fordi man blir så lei av å bli avvist (les: ignorert) at når det endelig er noen som viser interesse så tror man det er THE man! Jeg dør innvendig av hele opplegget og nå melder jeg altså ifra om at jeg ikke orker mer!

Det som nå er fattet vedtak om i Annies indre sjelelivsdomstol er at jeg skal hengi meg til aktiviteter jeg finner meningsfulle og rette oppmerksomheten utover i motsetning til innover i meg selv. Det er ikke sikkert at det serverer en mann med alt på plass på sølvfat, men jeg er ganske sikker på at det vil gi sjelefred. Du, vet du hva? Det kan til og med hende at jeg blir et bedre menneske av det. Faktisk så kjenner jeg at det renner ut en stråle ondskap allerede nå. 

I all elendighet så har dette tullet og fiksfakseriet lært meg noen nyttige lekser som du som enda ikke har gitt opp sukkerkjøret kanskje kan ha nytte av:

a) ikke ta initiativet

b) ikke svar i fulle setninger

c) lat som om du er kjempeopptatt leeeeeenge for å ikke virke desperat

d) ta bildet til profilen i alle tenkelige situasjoner: i skogen, ved sjøen, på båt, ved siden av ei gaupe, under et tre når det regner, med og uten skum i håret, i kjole, på en stubbe, på byen, i selskap, på reise osv. Her er det ingen begrensninger, bare å knipse i vei og kose seg idet lukkeren smekker igjen. "Cheeeeeese". 

e) svar så gjennomsnittlig som mulig på alle spørsmålene for å få høyest mulig match med flest mulig

Oh lord! Blir du deppa av å lese dette? Isåfall må jeg bare beklage. Men hei, se på disse søte bildene av meg og Primus. Herlighet så godt humør man blir av å se på dem. Ram dem inn, heng dem på veggen eller send dem som julekort. Uansett hva du velger blir det topp =) 

 

 

 

Det er til å dåne av!

Peace out!

 

Bip-bip-bip, en alternativ slutt

Det var mørkt og alle husene sov. Det luktet rått etter dagens voldsomme solsteik og gressklippere som hadde slengt rundt vått og duggfriskt gress. Nå begynte forråtnelsen. Jeg smøg meg rundt husveggene med øks i hånd, klar til hugg. Jeg kvapp til da en mosjonist på avveie plutselig kastet skygger på den dårlig opplyste veien. Helt stille stod jeg klemt inntil hushjørnet og gjennom hodet raste det tusen tanker. Den som tok mest plass var den hvor jeg vurderte hva jeg skulle gjøre dersom han hadde sett meg. Svetten piplet og sildret nedover ryggen. Med den ledige hånda tok jeg meg forsiktig til pannen hvor kaldsvetten hadde lagt sin klamme glasur. Nå gjaldt det å beholde fatningen. Et feiltrinn så ville hele operasjonen være spolert. 

Mosjonisten forsvant seigt oppover bakken, og idet jeg ikke lenger kunne skimte den overdimensjonerte siluetten mer tok jeg beina fatt og løp med lynraske og stille steg mot nabohuset og klemte meg inntil sørveggen. Som en katt holdt jeg stand og var mer skjerpet enn en sofadommer under VM-sluttspill som leter etter dommerfeil og tegn på skittent spill. I to steg hadde jeg besteget trappa og stod nå klar til å dirke opp låsen på døra. Dette hadde jeg øvd på og det gav meg stor glede å tenke på hvordan jeg skulle avslutte lidelsen for så mange. 

Idet jeg tok i håndtaket oppdaget jeg til min store skuffelse at døra ikke var låst. Igjen skjøt frykten gjennom kroppen og befestet seg som en stor og tung klump i brystkassa som gjorde pustejobben besværlig. Jeg tørket panna nok en gang og pustet inn og ut i to-tre tunge drag før jeg krøp inn døra som en puma. Ingen lyder hørtes, annet enn fra monsteret jeg visste befant seg et sted ovenpå. Høylytt og ubarmhjertige ul skar i meg og fikk meg til å grøsse. 

 (http://illvit.no/mennesket/legevitenskap/kan-mennesker-doe-av-skrekk)

 

Opp trappen slet jeg med å få underlaget til å tie stille, så det gikk sakte. Jeg nærmet meg mer og mer, og kunne nesten kjenne vibrasjoenne i luften av all spenninga. Så stod jeg ovenfor min nemesis! Han så ikke så stor ut som han hørtes ut, men det hindret meg ikke å legge all min kraft i slagene og hugge løs på ham med både muskelstyrke og med god hjelp av adrenalinet som på dette tidspunktet hadde nådd sitt høydepunkt. Om bråket i forkant av mitt bakholdsangrep hadde vært øredøvende var stillheten som fulgte om mulig enda mer smertefull. "Hva er det jeg holder på med?", hvisket jeg til meg selv mens jeg så på stakkaren som lå i tusen biter rundt meg. En sorg tok tak og byttet plass med frykten. Jeg bøyde hodet og tørket nesa med håndbaken idet tårene presset bak øyelokkene. Jeg måtte komme meg ut.

Dagene gikk og stillheten som fylte nabolaget begynte å bli hverdagslig. Jeg kan fortsatt tenke tilbake på den kvelden med engstelse og uro. En dag kommer sannheten for en dag, det er jeg sikker på, men inntil da slipper jeg å høre på en vekkerklokke som holder konsert tre dager til ende.

 

#thriller #overdramatisert

Bip-bip-bip, en fortsettelse

Jeg har fått mange henvendelser fra folk som lurer på hvordan det gikk med vekkerklokka som aldri stoppa (les:en). For å oppdatere deg som ikke har hørt om dette, så var det altså en vekkerklokke som stod og ulte i nabohuset til mamma, noe som forstyrret min avslapping i sola i tre dager. Det jeg gjorde var at jeg sendte en sms til et nummer som jeg fant på gulesider. Kort tid etter stoppet alarmen og jeg tenkte: "Jøss, så enkelt". Litt etter ringte telefonen og dama i andre enden sa at jeg nok hadde sendt meldinga feil. Det som likevel var så pussig var rekkefølgen i dette. Det kan jo naturligvis også være at noen som kjenner naboen har lest bloggen og alarmert (høhø) vedkommende. Uansett har jeg lært ei nyttig lekse: Du må fortelle noen som ikke har noe med saken å gjøre om problemet ditt, så ordner det seg på magisk vis!

Du er sikkert litt skuffet over at det ikke gikk mer skeis, for det bruker jo å gjøre det i mine beretninger. Det blir likevel litt dumt om du til stadighet skal godte deg over min ufullkommenhet. Til det er vi for gode venner!

Men fortvil ei, det kommer katastrofestoff i neste sving. Det er nok å ta av! 

 

#uinspirert #sommer

 

Bip-bip-bip-bip-bip-bip

Sola skinner og trærne flagrer med bladene sine i den lette brisen. Jeg hører en hund som bjeffer, og tilhørende eier som prøver å roe ham. I det fjerne høres ungeskrål på egen dialekt. Jeg er hjemme.

Jeg har hengt klær til tørk, for det egner dette været seg veldig til. Helt alene sitter jeg og tar inn lukten av skogen ved siden av og...bip-bip-bip-bip-bip...

Fra nabohuset har det i tre dager stått en alarm og ult. Bip-bip-bip-bip-bip. På tide å stå opp. Problemet er jo bare at det ikke er noen hjemme der, så de eneste som våkner av den alarmen er alle naboene. Argh! Det er til å få nervesammenbrudd av.

Håpet har jo vært at batteriene skal dø og at alarmen dermed stopper. Det har ikke skjedd. Jeg sitter dermed her og vurderer handlingsalternativer. Det mest fornuftige ville jo vært å få kontakt med de som bor der. Kanskje de har en ekstranøkkel på et lurt sted sånn at man kan komme seg inn å få kverket beistet som har terrorisert nabolaget et par dager allerede. Det er nok sånn det må bli. Enn så lenge nyter jeg sola og bip-bip-bip-bip-bip-bip!

Reisefot (-føtter)

Skoene mine passer ikke til antrekket forøvrig. Her jeg sitter på flytoget er det lite jeg får gjort med det. Sokkene passer dessuten heller ikke. Det får jeg heller ikke gjort noe med. Pokker!

Jeg satt litt for lenge oppe i går kveld (naturligvis) for å vaske de siste klærne før vi skulle dra i dag. Noe av ulempen med å bo en voksen og et barn sammen er at dersom en skal vaske fulle maskiner må en nesten vente til alle klærne er skitne. Så har jeg to linskjorter som helst ikke skal være i berøring av andre klær og lignende. Et pes!

Synes du jeg er negativ? Ja, det synes jeg og. Gabben oppdaget akkurat at iPadladeren ble liggende igjen hjemme, men han tok det med fatning: &quot;jeg kan jo bare låne tante Monica sin, det går nok bra&quot;. Velsignet barn!

Det er fotballspill det går i. &quot;yeah!&quot; &quot;oh&quot; &quot;neeeei!&quot;.

Det kan vel kanskje være at det ikke er så mange som bryr seg om verken skoene eller sokkene mine, men jeg lover deg at dersom noen ler på Gardermoen så kommer jeg til å ta det personlig, for det er en sånn dag i dag. Kanskje jeg til og med går bort, setter ene hånda i siden og sier: &quot;tenker dere over, når dere sitter her og ler og koser dere at det kan være noen som tar det personlig? Tenker dere over at jeg knapt har sovet i natt og har nervene utenpå kroppen? Ta dere sammen!&quot;. Tenker det lærer dem ei lekse.

Tok Buddhasmykke for å få litt ekstra hjelp i dag. Får se om det hjelper.

Grinemor over og ut &lt;3

Les mer i arkivet » Juni 2015 » Mars 2015 » Februar 2015
hits