Bip-bip-bip, en alternativ slutt

Det var mørkt og alle husene sov. Det luktet rått etter dagens voldsomme solsteik og gressklippere som hadde slengt rundt vått og duggfriskt gress. Nå begynte forråtnelsen. Jeg smøg meg rundt husveggene med øks i hånd, klar til hugg. Jeg kvapp til da en mosjonist på avveie plutselig kastet skygger på den dårlig opplyste veien. Helt stille stod jeg klemt inntil hushjørnet og gjennom hodet raste det tusen tanker. Den som tok mest plass var den hvor jeg vurderte hva jeg skulle gjøre dersom han hadde sett meg. Svetten piplet og sildret nedover ryggen. Med den ledige hånda tok jeg meg forsiktig til pannen hvor kaldsvetten hadde lagt sin klamme glasur. Nå gjaldt det å beholde fatningen. Et feiltrinn så ville hele operasjonen være spolert. 

Mosjonisten forsvant seigt oppover bakken, og idet jeg ikke lenger kunne skimte den overdimensjonerte siluetten mer tok jeg beina fatt og løp med lynraske og stille steg mot nabohuset og klemte meg inntil sørveggen. Som en katt holdt jeg stand og var mer skjerpet enn en sofadommer under VM-sluttspill som leter etter dommerfeil og tegn på skittent spill. I to steg hadde jeg besteget trappa og stod nå klar til å dirke opp låsen på døra. Dette hadde jeg øvd på og det gav meg stor glede å tenke på hvordan jeg skulle avslutte lidelsen for så mange. 

Idet jeg tok i håndtaket oppdaget jeg til min store skuffelse at døra ikke var låst. Igjen skjøt frykten gjennom kroppen og befestet seg som en stor og tung klump i brystkassa som gjorde pustejobben besværlig. Jeg tørket panna nok en gang og pustet inn og ut i to-tre tunge drag før jeg krøp inn døra som en puma. Ingen lyder hørtes, annet enn fra monsteret jeg visste befant seg et sted ovenpå. Høylytt og ubarmhjertige ul skar i meg og fikk meg til å grøsse. 

 (http://illvit.no/mennesket/legevitenskap/kan-mennesker-doe-av-skrekk)

 

Opp trappen slet jeg med å få underlaget til å tie stille, så det gikk sakte. Jeg nærmet meg mer og mer, og kunne nesten kjenne vibrasjoenne i luften av all spenninga. Så stod jeg ovenfor min nemesis! Han så ikke så stor ut som han hørtes ut, men det hindret meg ikke å legge all min kraft i slagene og hugge løs på ham med både muskelstyrke og med god hjelp av adrenalinet som på dette tidspunktet hadde nådd sitt høydepunkt. Om bråket i forkant av mitt bakholdsangrep hadde vært øredøvende var stillheten som fulgte om mulig enda mer smertefull. "Hva er det jeg holder på med?", hvisket jeg til meg selv mens jeg så på stakkaren som lå i tusen biter rundt meg. En sorg tok tak og byttet plass med frykten. Jeg bøyde hodet og tørket nesa med håndbaken idet tårene presset bak øyelokkene. Jeg måtte komme meg ut.

Dagene gikk og stillheten som fylte nabolaget begynte å bli hverdagslig. Jeg kan fortsatt tenke tilbake på den kvelden med engstelse og uro. En dag kommer sannheten for en dag, det er jeg sikker på, men inntil da slipper jeg å høre på en vekkerklokke som holder konsert tre dager til ende.

 

#thriller #overdramatisert

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits