På og ute av kurs

i dag var jeg på kurs. Jeg liker kurs. Det er stas! Det som var ekstra stas var å treffe igjen "gamle klassekamerater" fra førskolelærerutdanninga. Det var som å være tilbake på høyskolen igjen...nesten. Forskjellen nå var bare den at de to første timene klarte jeg ikke å la være å tenke på hva som foregikk på jobb. Tanken streifet innom flere ganger resten av dagen også, men de første timene var verst. Jeg tenkte på alt jeg hadde glemt å si, gjøre osv. før jeg dro på kurs og tenkte at nå stod det på hodet på grunn av det. Det skal bli spennende å se om barnehagen i det hele tatt står når jeg nå har vært bort EN HEL DAG. Sannsynligvis gjør den det. Er ganske sikker på det egentlig. Hvorfor i all verdens land og rike skal jeg da sitte med angst i magen og tenke på alt som er og ikke er da? Hvem hjelper det? Det er vel ikke akkurat slik at verden stopper opp fordi frk. Andersen ikke er tilstede? Det kan jeg aldri tenke meg. 




Tilbake til utgangspunktet i dette innlegget, som jo faktisk handlet om mine "gamle" studievenner. Jeg ble så glad for å se dem ( og andre kjente ansikter) og ble dratt rett tilbake. Tenk så godt vi hadde det som studenter! Visst var det tynt med kroner på kontoen og visst var det tøffe perioder med skriving og eksamen, men vi slapp iallefall å stå til ansvar for annet enn oss selv (og eventuelle grupper vi var i). Nydelig! Nå er det så mye ansvar at timene i døgnet ikke strekker til for å fylle det. Kontoen har mer å trekke månedlige utgifter fra og det gir en viss tilfredsstillelse å gjøre et dags arbeid. Likevel klarer jeg ikke å fri meg fra å tenke at alt var bedre før. 

Hver morgen møter jeg på jobb og ser blide små runde fjes. Noen skriker: "Anniiiiiieee", når de ser meg, andre løper mot meg, noen bare gløtter forsiktig opp og andre igjen smiler og fortsetter med sitt. DET er stjernestart.  Så forløper dagen og enkelte dager går jeg hjem og ønsker bare å legge meg i fosterstilling og late som om jeg ikke finnes. Det er utrolig vanskelig når en har barn selv, for de vet å plukke deg tilbake til virkeligheten. Andre dager kjennes det ut som om jeg har reddet hele verden fra all ulykke og da går jeg hjem og har lyst til å male selvportrett på alle dørene i blokka jeg bor i. De dagene er uheldigvis alt for sjeldne. Dem var det mange av under studietiden.

Jeg vil tilbake til verdensmesterfølelsen. Den liker jeg mye bedre enn følelsen av utilstrekkelighet. Så kan det godt være at jeg var en kvalming under studietiden, men det kan jeg leve med. Det føltes godt iallefall. 

 (<-- illustrasjonsfoto av en verdensmester) (http://www.abcnyheter.no/nyheter/sport/2013/11/22/na-er-magnus-carlsen-verdensmester-i-sjakk) 

Nei, får bel legge meg. Skal på jobb i morgen ;)

Klemzy, kozy, danzy dozy!

#verdensbestestilling

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits